After the first concert

MAYNA
En pinefull lyd skar i ørene hennes. Like etter ble hodet hennes slått mot bilen og hun mistet bevisstheten.

HENRICK
Han våknet med et kraftig smell til hodet. Søvnig dyttet han seg unna veggen og tok seg mot panna. Han blødde.

JOHN
Han rakk så vidt å ense det nydelige smilet til Carl før han ble veltet bakover av vekten hans.

.

LILLITH
Hun hadde våknet før Richard begynte å riste i henne. Vanligvis ville de plagsomme lydene komme fra drømmene hennes, tydeligvis var det ikke sånn denne gangen. Hun kom seg fort på beina og fulgte etter Richard.

JOHN
Han tok hånda til Carl.
"Don't let go" sa han og dro han med seg til Alex han så komme med Alzaryn, Henrick, Richard og Lillith.

.

LILLITH
"Be carefull!" ropte hun etter Richard. Hva var de som skjedde? Hvorfor lagde skipet sånne forferdelige lyder? Hvordan kom det til å ende?

JOHN
Han mistet seg selv til dagdrømming. Av alle tidspunkter, nå. alt han klarte å tenke på var hvor hardt Carl holdt hånda hans. Hvordan han følte at han måtte beskytte Diesel. Carl "Diesel" Fong: en fyr John knapt visste hvem var. En han var så villig til å kjempe for og beskytte. Hvem vet hvordan det kom til å ende. Kanskje i tårer, kanskje i en liten blokkleilighet, kanskje med roser og an kiste. Ingen vet helt sikkert. Ikke enda.

.

LILLITH
Hun stod og så etter Richard og Angel. Frykten strammet om hjertet hennes. Vannet begynte å komme til føttene hennes. Hun kunne ikke nøle stort mer. Med motstridende skritt løp hun opp trappa etter alle de andre. Tårene presset seg frem og hun kjempet ikke i mot dem ett sekund. 18.36, 6 juli, Norge.

OPAL
Gjentatte ul og intensiv dirring i lomma gjorde at hun endelig våknet. Før hun orket å lukke opp øynene dro hun mobilen opp fra lomma og svarte.
"Yo"
"Mike! Yeah, we doing good- No I dunno what that fucking noise is"
Hun åpnet øynene sakte og fikk øye på flommende vann og røde, flakkende advarsel-lys.
"Ohgod, we'regoingunder!" fikk hun presset ut hyperventilerende. Fort kom hun seg på beina og løp febrilsk rundt i bussen.
"Mike, I gotta go! Don't worry, we'll be fine. I love you, bye!" var det siste hun sa til mobilen sin i fortvilelse før hun la på.
"Guys!!" ropte hun ved kanten av tårer. "They're in safety now, for sure!" tenkte hun i det hun løp ut av bussen og fikk vann opp til knærne. Hun så på mobilen igjen og trykket nummeret til Alzaryn. Mens det ringte, ploget Opal seg vei gjennom det iskalde, saltvannet.

.

LILLITH
Hun løp bort til rekkverket hvor hun og Richard hadde stått tidligere. Blikket flekket fra side til side mens hun ba om å få øye på Richard og Luca's livløse kropper. Båten kantret sakte og havoverflaten nærmet seg. Tårene rant ustoppelig av frykt, sorg og kjærlighet.

OPAL
"All! I'm fine, I'm just by the bus. Are you on deck?" spurte hun fort og fortsatt hyperventilerende. Med ett skøyt en tanke gjennom hodet hennes.
"Mayna! Is Mayna with you?" ropte hun inn i mobilen. Det var dråpen som fikk alt til å renne over. Tårene sprutet og hun pustet tyngre enn noen sinne. For sikkerhets skyld så hun om kring seg mens hun fortsatte mot trappa.

.

OPAL
I det hun snudde hodet en siste gang fikk hun øye på Mayna. Gudskjelov.
"It's ok, I got her!" sa hun til Alzaryn og la på. I raskest mulig tempo kom hun seg bort til Mayna. Hun blødde fra hodet og var bevisstløs.
"It'll be ok, Mayna" hviket Opal og fikk bært Mayna på skulderen. Igjen hastet hun mot trappa.

HENRICK
Han så rundt på de andre. John og Diesel stod og holdt hender som to 2. klassinger, Lillith så sørgende utover havet og Alzaryn og Alex stod og koste som et gammelt ektepar. Han himlet med øynene.
"Guys! We gotta get in the rafts, pretty fucking quick!" ropte han rolig.

.

HENRICK
"We gotta save the lives that are saveable at the moments, which are ours!" sa han mens han løsnet livbåten fra skipet.
"Besides there are other rafts here. they are perfectly able to save themselves" han følte seg veldig slem og egoistisk når ordene kom ut av munnen hans. Han fikk løsnet dem og firte den lille båten ned i vannet.

.

HENRICK
"Don't be stupid! For all we know, this boat could explode in five minuttes. If so we have saved six lifes" sa han og fortsatte å fire ned båten. De nådde vannoverflaten.

OPAL
Hun var halvveis til dekket med Mayna over skulderen. Utslitt dro hun seg videre opp. Vannet begynte å ta dem igjen.

.

HENRICK
"Fine... But don't fucking blame me if we blow up!" sa han irritert og begynte å dra båten opp. Innerst inne var han redd. Ikke for Richard, Angel, Mayna eller Opal. Men for seg selv, og Lillith. Han ville ikke være egoistisk, men i en situasjon hvor de er dømt til døden med mindre de får ræva i gir, er det litt vanskelig å ikke tenke at man blir fler enn nødvendig blir drept. Henrick var redd for å dø. Han er jo bare et barn. Et barn med panikk.
"If you dumbasses wanna die, fine with me, but I anit going down with this ship!" sa han og tok noen skritt bakover, nærmere kanten på båten.
"Nice knowing you Lillith" var det siste hans sa før han snudde seg og stupte ut i det iskalde vannet. Han kunne knapt skimte land i horisonten. Det var best å begynne å svømme så fort som mulig.
At least I will die knowing I did something to stay alive

.

HENRICK
Han hørte vannet sprute bak seg.
"K, who's being a stupid asshole now?" tenkte han og snudde seg for å se. Carl, selvfølgelig. Men noe var feil, han havnet under vannet. Henrick skjønte fort at Diesel ikke kunne svømme. Fra den synkende båten hørte han John skrike. Han svømte fortere enn noen sinne for å prøve å redde Carl.

LILLITH
"Well, now I'm fed up with this drama!" sa hun i det hun reiste seg opp. Fort dro hun John ned i båten og fikk firt den ned. Med en gang båten var i vannet, satt hun seg være årene og rodde for livene til Diesel og Henrick.

.

HENRICK
I siste liten dukket han under for å ta tak om Carl og dra han opp til overflaten. Han prøvde å svømme med den eldre sjåføren på slep, men det gikk ikke, så han prøvde å bare holde hodene over vannet.

JOHN
Han hang over båtkanten og prøvde å rekke ut en hånd til Diesel og Henrick. En stum tåre rant nedover kinnet hans. Han fikk omsider tak i hånda til Henrick, den var nesten stivfrossen.
"Your boy-toy is stupid" sa Henrick med hakkende tenner. John ignorerte det. Han konsentrerte seg om å få sin "boy-toy" oppi båten. Carl var søkkvåt, blå og iskald. John la varme armer rundt han.
"I'm still keeping my part of the deal" hvisket han.

LILLITH
Utslitt og bekymret la hun fra seg årene i et tungt stønn. Hun tok den blåfrosne hånda til Henrick og dro han ned ved siden av seg. Fortsatt hadde hun jakka til Richard, men hun var ikke den kalde lenger. Hun tok den av seg og la den rundt Henrick.

.

LILLITH
"It won't kill anyone to wait here for a while" sa hun usikkert. Det begynte å bli temmelig mørkt.

OPAL
Hun slapp Mayna ned på dekket, heldigvis blødde hun ikke mer. Opal pustet tungt, men gikk bort til rekkverket. Ute på vannet så hun noen båter. To fylt med ukjente ansikt og en med vennene hennes i. De var for langt unna. Hun gikk bort til Mayna og satte seg på huk ved siden av henne.
"Don't you dare die on me!" hvisket hun utslitt. Opal reiste seg igjen og gikk rundt for å se etter en livbåt. Det virket som alle var tatt. Ikke langt unna kom er redningsskøyte. Plutselig rykket det fryktelig i båten. Med bare Mayna i tankene løp hun tilbake for å se henne liggende blødende med ryggen mot rekkverket. Opal plukket henne opp. Hun kjente kaldt vann ved anklene igjen. Båten var ikke langt fra å synke. Med Mayna i armene løp hun på andre siden av skipet. Redningsskøyta var like ved skipet.
"Help! Over here!" ropte hun til skøyta. De så dem.

.

JOHN
Han måtte smile av Carl's optimisme. Det var egentlig litt uvant, men på en veldig fin måte.
"I agree with Diesel" sa han. I et forsøk på å varme mer, klemte hardere rundt forelskelsen sin. Det var så fantastisk å ha han nær.

LILLITH
"Yeah, Richard and Luca are fine! They're strong..." sa hun blandt annet for å få seg selv til å tro det. Hun la en arm over skuldrene på den stivfrosne gutten ved siden av seg. Det var ikke mye mer som skulle til nå før hun begynte å gråte.

MAYNA
Hun flimret med øynene og tok seg til hodet i det en massiv migrene slo til.
"Aww... My head!" sa hun lavt. Straks kom hun til å huske at hun hadde ringt søsteren sin før hun slo hodet i bilen.
"Alex... Opal..?" mumlet hun i halvsvime. Like før hun holdt på å forsvinne igjen, hørte hun en kjent stemme.
"it's ok, hun. We're safe"