After the first concert

(...)

Lillith
Hun satte seg irritert ned på dolokket. Dette var ikke et toalett, men et bøttekott! Uansett, hva var i veien med Luca?! Kanskje hun ikke er den lille engelen hun utgir seg for å være. Lillith hadde fortsatt uttrykket til Luca stemplet på frontal lappen. Det djevelske hånende gliset hennes, et ekstremt sjeldent fenomen.

John
Han våknet sakte av et jentehyl. Ganske åpenbart Lillith sitt. Øyenlokkene hans knep seg sammen, men lot seg åpne sakte etter hvert. Det første han klarte å fokusere på var et par klare, grønne sirkler som omrisset svarte pupiller. De tilhørte utvilsomt Diesel. John kunne ikke holde tilbake en svak varme i kinnene og muskler som trakk i munnvikene hans så tennene hans vistes.

(...)

John
Han så Carl snu seg vekk. Selv vred han seg på ryggen og ristet lett på hodet. Er det rart man blir forvirret? "What am I supposed to belive?". Han sukket kort. "Confusion might just be a key word here, or maybe denial". Alle disse tankene hjalp i alle fall ikke! Han vred seg tilbake for å stirre tankeløst inn i bakhodet til den (utrolig nok)eldre mannen.

Henrick
Etter å ha ligget våken i minst én time, som vanlig, gikk han lei dette. Både å ligge og å høre på at Luca satt og sutret mens ingen trøstet henne. Fort satte han seg opp og hoppet ned fra køya si. Han satte seg ned på sengekanten ved siden av Luca og la diskret en arm over skuldrene hennes. "Don't get me wrong, nimrods!".
"She won't be mad for long" hvisket han.

(...)

Henrick
"Yeah" sa han kort. Han hadde hodet innstilt rett frem. Det eneste som kunne virke trøstende av noe slag var armen rundt Luca. Han var ikke helt sikker på hvorfor han gjorde dette. Vanligvis tar han jo Lillith's parti. Tankeløst reiste han seg og satte kursen mot toalettet. Han lente seg mot veggen ved siden av badedøra.

John
Carl virket litt irritert, eller kanskje det bare var John som leste han feil. Det virket lettere umulig å forstå seg på Carl. Han flyttet blikket oppover, og traff en oppsiktsvekkende rosafarge. Mhm, håret til Alex. En ting de har til felles, spesielle hårfarger! Når John tenkte over det, hadde han ikke snakket så mye med Alex. De spiller i samme band, sover i samme rom, lever utrolig tett, men de vet veldig lite om hverandre. Kanskje på tide å gjøre noe med.

(...)

John
Han blunket et par ganger og prøvde å forstå hva Alex mente.
"Ohyeah. Anytime soon, I would guess" sa han. Alex var litt søt, in a way. Ikke som Diesel, men akkurat nok til å få tankene over til noe annet enn nettopp han.
John følte for å herme etter Alex, og det gjorde han. Samtidig måtte han fnise litt.

Lillith
Hardt åpnet hun døra. Hun prøvde å ikke være sint eller irritert, Luca fikk slippe billig unna denne gangen.
"What time is the interview?" spurte hun og så søkende på alle i bussen.

(...)

Lillith
"Okey. Guys, this is our first live interview. Watch your steps and be cool. Please don't mess up!" sa hun og glimtet kort på Rich i det hun sa 'don't mess up'. Mens hun var inne på badet hadde hun kledd på seg og sminket seg til intervjuet. Hun var ready to go.

John
Han ville ikke opp av senga, ikke i dag! Å kunne ligge i senga og finne ut av dette med Carl hørtes ut som en helt perfekt dag for John. Å bare tenke over hva han ikke ville gjøre i dag kom ikke til å hjelpe. Uten å tenke mye mer dro han av seg dyna, klatret ned fra køya og spurtet inn på badet.

(...)

Lillith
Hun måtte fnise lavt og kort av Richards tilbakemelding.
"Thanks" sa hun kort mens hun tittet på Angel og smilte svakt. Luca var ikke slem, det er bare sånt som ikke er på noen som helst måte mulig. Det går ikke! Lill hadde fått en dårlig start på dagen, noe som virkelig ikke hjalp henne med å gå på det hersens intervjuet og smile pent. Uansett var dette bare en av de dagene hun ville ligge tett inntil noen og ta livet med ro. Det var sånne ting hun kunne gjøre før den lille hobbyen ble verdensberømt. Lillith kom til å savne det fredelige livet i en stille by.

John
Han hadde kledd på seg og ordnet håret. Hvorfor gidde å gjøre noe mer? Hva var det egentlig han prøvde på med Carl? Uansett spiller det ikke noen rolle nå. Am I denieing myself now? Han fornekter ingenting! Han bare gir spill på noe som ikke er verdt prøve på. John går langt frem i bussen. Han føler for å sette seg i passasjersetet i sjåførlosjen, men nei. It's all in the proses. Not allowing myself things just to get over something. That's stupid!! But I don't wanna give out wrong signals. Like I give a shit!!. Han setter seg der. Folk får tro hva dem vil, akkurat som John gjør som han vil. No big deal


Opal
Når var tiden kommet for at hun også hoppet ut av køya og spratt inn på badet. På rekord kort tid fiffet hun seg opp og gjorde det meste ut av ingenting. Hvorfor gadd hun egentlig? Det var bare den fjerne verdenen utenfor som kom til å dømme henne. De folkene kom aldri til å være nær henne i fremtiden. Alle disse tankene var tunge å bære på, hun ville snakke med noen, men hvem? Lillith? Why bother? John? No.. Just no. Luca? She wont understand. Ric- haha, as if! Alex? He's too much of a lone wolf. Hen- Why would I even think of him? Carl? Maybe he had 'nuf with other's shit? Not my problem! Guess I'll talk to him when we're back at the road.

(...)

Sorry, ble forvirra da Rich gikk ut av bussen >__>

LILLITH
"Hey Diesel, you gettig us on the road?" spurte hun mens sakte skritt førte henne til døra. Hun åpnet den og ropte ut til Rich at de dro snart. Han så ikke helt våken ut, når Lill tenkte over det. Trengselen til å ha kontroll i disse hektiske tidene hadde vel gått henne til hodet. Kanskje det var flere ting hun ikke hadde lagt merke til. Men hvem kan vel klandre henne? Bandet tar av skikkelig og de har ikke en gang en ordentlig manager. Noen ganger var hun et lite barn i en forelders posisjon.

(...)

Metafor, you see, Charles er ikke alltid på plass >__> Men når du never det er jo faktisk sånn Charles har det.

LILLITH
Måten alle, i hvert fall Rich og Diesel, plutselig bare ble glade og lystene på, var smittsom. Hun fikk lyst til å høre fugler som kvitret og bare være glad sammen med bandet. Det skulle bli en herlig dag!

JOHN
Han smilte tilbake. Med jevne mellomrom tittet han på Carl. Riktig nok hadde ikke John hatt sammenliknbare følelser for noen andre som for Carl. Disse følelsene gjorde John så alle andre følelser også svellet opp. Ble han sint, var det på nippet til raseri, ble han glad var det som om han hadde vunnet en million dollar i lotto, ble han trist gikk hele verden i oppløsning, og når dette inntraff ville han ikke skifte mening. For tiden var han helt oppgitt. Hva skulle hann gjøre?! Blåse i Carl og ignorere han, blåse i, men ikke ignorere eller fortsette kampen? Samtidig ville ikke John fornekte seg selv, hvilket var hans livs-løfte til seg selv. What a fucking hopeless hell!!!

(...)

JOHN
Han ville si noe. det var så teit bare å sitte der uten å si noe. Nå hadde han jo riktig nok sittet å diskutert med seg selv om han skal bryte løftet sitt eller ikke. til slutt kom han frem til at det ikke er noen vits i. Bryte den hellige lenka over én fyr! Ikke faen. Nå måtte John konsentrere om noe fornuftig å si.
"What do you feel? Like right now" hoppet det ut av munnen hans. Hvorfor sa han det?! Vel, ikke mye å få gjort med det nå. Shit happens, all the time!.

LILLITH
Hun nistirret på Rich
"What speech?!" spurte hun, ikke irritert, men litt stressa. Hva for en slags tale? Ikke at det var det mest interessante objektet i øyeblikket. Mer hvor innbydende det var å sette seg ned ved Richard.

(...)

LILLITH
Hun lo. Det var herlig å le, at Richard fikk henne til å le.
"We thought you were clever nuf you figure something smart your self" sa hun. For øyneblikket var det ikke denne talen som opptok Lillith mest. Mer hvor fristende det var å sette seg ved Rich, være nær noen, være nær han.
"I guess they will think we're attention seekers if we tell 'em the truth" fortsatte hun og gikk noen skritt nærmere sofaen.
"If they ask, we can tell 'em it's a secret" fniste hun, slightly flørtende.

JOHN
"Yeah, 'course!" lo han lavt. Riktig nok skulle jo ikke Carl være med på intervjuet, men hvem sa vel noe om backstage? Haha! Faq the police!.

(...)

JOHN
"Yea, inno, but... I would" smilte han og holdt øynene på veien igjen. Han var sikker på at løftet ikke skulle brytes, men skal han ta en sjanse på Diesel eller la det være og bare være vennen hans. Klart, det kan jo komme mye godt ut av å bare være venner også. Men det vil aldri være riktig, ikke for John, kanskje.

LILLITH
Hun satt seg ned i andre enden av sofaen.
"I'm a friggin genius" sa hun og himlet med øynene mens hun lo så smått.

(...)

LILLITH
"Sure thing, honey" sa hun, halvveis seriøst og gliste like useriøst. John ropte og ba henne om å ringe Charles, hvilket var er forbanna god idé. Hun fisket mobilen opp fra lomma og tastet nummeret til Charles.
"Hey! Where are you? We're at the backdoor, slightly blocked by screaming fans" snakket hun inn i mobilen.
"Inside? Well thanks..."
"Guards? Seriously... Fine, just get us in. Bye" avsluttet hun.
"Some guards will take us in any second guys. Get ready!" ropte hun ut i bussen.

JOHN
"Thanks! G'bye" sa han som han reiste seg for å entre hoveddelen av bussen. Før han havnet for langt unna, klappet han Carl på skulderen. "Holy shit! Pysical contact!" tenkte han for å gjøre litt narr av seg selv. Det var dumt nok til å få han til å fnise av seg selv.

(...)