After the first concert

JOHN
I det han skulle til å smette foran til Alex da Diesel våknet.
"Morning, hun" lo han.
"Just some crazy ass fans unintentionally trying to kill us. Imma jump in front to help Alex a bit" sa han i det han klarte å komme seg vekk fra Henrick og setet, og hoppe foran i bilen for å får vekk noen fingre.
"Alex, they can be seriously injured if you kick 'em! They're gonna hate us" sa han mans han prøvde å holde hender unna både Alex og Lillith.

LILLITH
Hun snudde hodet sakte, småredd for å møte den fremmede.
"Hello" sa hun kort.

.

JOHN
Etter å ha fått genserermet revet av, begynte han å bli enig med Alex.
"On the other hand, a few broken bones won't matter that much compared to being torn into pieces!" ropte han skremt over de over-entusiastiske fansene. Han skvatt til da en av dem begynte å hakke på vinduet med en kniv.
What the heck is wrong with these people?

LILLITH
"I understand" sa hun, selv om hun egentlig ikke gjorde det. Mer rakk hun ikke tenke før hun reagerte på en kniv gjennom frontruta. I ren forskrekkelse skrek hun i et par sekunder. Det var nå offisielt at hun var redd for sitt eget liv.

CRYSTAL
Hun likte ikke New Beginnings, de hadde det for lett. De hadde blitt kjent på null komma niks og latet til å ha perfekte liv utenom bandet også. Det de ikke kunne slå gjengen på uansett, var gruppesjela. Crystal hadde en familie, og bare én, nemlig gjengen. Ut i fra intervjuer, er det noe New Beginnings aldri kommer til å ha. I et stort og tilfredsstilt glis så hun på Ricardo. Engasjert satte hunseg ved Raven og hvisket: "This gon' be real fun!"

.

JOHN
Han kjente en dyp, skjærende smerte trenge seg på fra armen hans. Den første reaksjonen var selvfølgelig å ta seg til området som gjorde vondt. For å sjekke, så han på hånda si: han blødde. Han rakk ikke tenke så mye før smerten tok overhånd. Det var like før han plasserte seg selv i fosterstilling, men han kom til å tenke på Carl. John ville at Carl skulle se han så svak, heller ikke bli redd for han. Unødvendigheter.

LILLITH
Hun kjempet redselen.
"Richard isn't here!" ropte hun. I neste sekund kunne hun høre spinnende rotorblader kutte gjennom lufta. en kjent stemme hørtes gjennom en megafon.
"Move it, people!" beordret Chrales fra helikopteret. Folk rygget motvillig som helikopteret kom nærmere bakken. Han var sannelig god å ha, den lille ungen. Jammen var han flink til det han gjorde også. Litt påklagelig timeing, men akkurat nå var Lillith bare takknemlig for å ha en sjanse til å overleve.
"Just in time, kiddo" tenkte hun i tårer.

CRYSTAL
"Fine by me!" lo hun. Raven virket aldri til å være særlig glad eller i godt humør. Hun kunne jo tulle og sånt, men det er en annen sak. Crystal ville gjerne gjøre noe for at hun kue bli litt glad. Ikke at hun var så oppfinnsom og kreativ.

.

JOHN
"Damn" tenkte han. Det var ikke nødvendig for Carl å se det.
"It's no big deal, it's just a tiny cut" stønnet han og prøvde å virke beroligende. Etter uttrykket på ansiktet til Diesel, kom han nok ikke til å roe seg med det første. Men det var jo sant at det kom til å gå bra nå, fansen rygga unna, politiet kom til Charles var her. Noe som ikke var like bra var at nyhetsreportere kom også.

LILLITH
Hun satt lam av redsel i setet sitt og måpte. Ingenting gikk opp for henne, alt var uklart. Ikke en eneste klar tanke kom henne til minne.
"Thanks" fikk hun presset frem til Alex for å han beskyttet henne.

HENRICK
Han var rett og slett sjokkert over hva fansen er villig til å gjøre. Den eneste måten han klarte å se på dem nå var egoistiske primater. Det var bare uforståelig hvordan de kunne gjøre sånne ting. Hvordan kan man være glad i mennesker som ikke ser forbi sine egne lyster?

CRYSTAL
Hun fulgte etter Raven inn på kjøkkenet. Det måtte være noe hun kunne gjøre for å prøve å gjøre henne glad.
"I know this place anit much, but we're familiy! And as your sister, I hate seing you miserable. Tell me what I can do to get you mood up, at least what's on your mind" sa hun lavt. Det eneste hun ville gjøre var å plante et lite smil på leppene hennes. Hun begynte å legge merke til den gamle skiva Raven tygde på, hvilket minnet henne om det deilige smaken av søtsaker. Sakte slikket hun seg om leppene, men holdt fokuset på Ravens glede.

.

CRYSTAL
Kanskje Raven hadde rett. Kanskje hun overbekymret seg over et problem som ikke fantes. Hun puttet hendene i lommene og skulle til å gå. Småpenger?! Hun hadde småpenger i lomma! Med ett føyk hun ut døra og løp til nærmeste telefonkiosk. fort trykket hun et nummer og ventet på svar.
"Hey! Remember I promised to never ask for cash again? Food aint cash"

LILLITH
Hun som alle andre ble dratt til ambulansehelikopteret for gjennlapping. Fortsatt var hun helt sjokkert over alt som hadde skjedd. Helt lammet var hun.

.

JOHN
Den gjentatte stikkingen var smertefull. Han skulte sammenbitte tenner bak et anstrengt smil. Hele tiden så han på Carl.
"I dunno bout you, I think scars are pretty damn hot" flirte han.

LILLITH
Hun satt hvor han hadde god sikt over Alex. Han så ikke ut til å ha det så bra. Han hadde spart henne for mye smerte. Det skulle vært henne som lå der i ustoppelig smerte. Hun reiste seg og gikk bort til han. Forsiktig tok hun hånda hans.
"Thank you" sa hun lavt.

.

JOHN
Ordene hans varmet. Pleieren var ferdig med å sy og henvendte seg til Henrick som virket å fortsatt være stivfrossen.
"You're rigth. It stings a bit a first, but then you get used to it" sa han, men refererte egentlig til noe annet enn stingene.
"The others are probably already at the hotel. We'll see them soon!" smilte han.

.

JOHN
Endelig var alt stresset over. Det føltes trygt med politieskorte til hotellet. Han bare håpet å få se alle i godt behold der. Carl la hodet på skulderen hans, han var så søt. John kysset Diesel på hodet.

OPAL
Hun entret rommet etterfulgt av et nok så overveldet gisp. Greit nok at suiter er store, men dette var galskap. Inkludert den utsikten. Hun følte for å danse rundt i rommet.
"I think I might still have some feelings for you!" Maynas ord paralyserte henne. Alle minnene kom tilbake. Flashbacks skøyt gjennom hodet hennes. Før hun visste ordet av det , hang Mayna rundt nakken hennes og leppene deres møtte hverandre igjen etter 2 år.